Den komplette historien

Historien om brasiliansk jiu-jitsu begynner ikke i Rio de Janeiro eller Belém, men i de feudale landsbygdene og slagmarkene i middelalderens Japan. I mange hundre år hadde japanske krigere utviklet kampkunster tilpasset strid i rustning — systemer for å kaste, låse og kontrollere en fiende når våpen var utilgjengelig eller upraktisk. Disse teknikkene ble samlet under betegnelsen jujutsu, et begrep som først ble alminnelig brukt på 1600-tallet, men som beskrev en lang og fragmentert tradisjon av ubevæpnet kamp.

I Muromachi-perioden (1333–1573) blomstret en rekke jujutsu-skoler, eller ryu, som overlevde gjennom strenge mester-til-elev-tradisjoner. Disse systemene var opprinnelig ikke rene ubevæpnede kampsystemer, men metoder for lettrustede krigere til å håndtere tungt rustede fiender på slagmarken. Kast, låsetak, kvelninger og leddbrekk sto sentralt.

Da Japan gikk inn i den relativt fredelige Edo-perioden (1603–1868), fortsatte jujutsu å utvikle seg. Hundrevis av ulike skoler praktiserte hver sin tilnærming, med varierende vekt på kast, bakkearbeid, slag og våpen. Men mangelen på enhetlig struktur og den voksende vestliggjøringen av Japan truet jujutsuens fremtid.

Kano studerte under flere mestere i ulike jujutsu-skoler, blant dem Tenjin Shinyo-ryu og Kito-ryu, og analyserte systematisk hva som fungerte og hva som ikke fungerte. I mai 1882, bare 21 år gammel, tok han de beste elementene fra de ulike jujutsu-stilene og kombinerte dem i en ny, helhetlig kampkunst. Han kalte den judo — «den myke veien».

Det som skilte judo fra forgjengerne var vektleggingen av randori, fri øving, fremfor kun forhåndsbestemte bevegelsesmønstre (kata). Kano fjernet slag og våpentrening, og fokuserte på kast og bakkekamp. Han grunnla treningshallen Kodokan i Tokyo, og judo ble fort innlemmet i det japanske utdanningssystemet.

Kodokan-judoen ble den første japanske kampkunsten som oppnådde bred internasjonal anerkjennelse. Men det var en av Kanos elever — en ung, ambisiøs og eventyrlysten fighter ved navn Mitsuyo Maeda — som skulle ta kunnskapen videre til den andre siden av verden, og der plante frøet til noe helt nytt.

Mitsuyo Maeda ble født 18. november 1878 i Funazawa, Aomori-prefekturet i Japan — sønn av en sumobryter. Han var bare 164 cm høy og veide 68 kilo, men meldte seg inn i Kodokan i 1895. Han viste seg raskt som en begavet utøver og ble valgt ut til en viktig oppgave: å demonstrere judoens effektivitet i utlandet.

Den 16. november 1904 seilte Maeda fra Yokohama sammen med sin mester Tsunejiro Tomita, og de ankom New York City den 8. desember samme år. Men virkeligheten på det amerikanske kontinentet var hard. Tomita led et ydmykende tap i en oppvisningskamp, og Maeda innså raskt at den akademiske judoen fra Tokyo måtte tilpasses en råere verden av brytere, boksere og gatekjempere.

Det som fulgte var en bemerkelsesverdig odyssé. I over et tiår reiste Maeda verden rundt — gjennom USA, Storbritannia, Belgia, Spania, Cuba og Mexico — og deltok i kamper mot utøvere fra alle slags kampkunster. Det var i Europa han fikk tilnavnet «Conde Koma» — Grev Kamp.

I juli 1914 ankom Maeda Brasil som del av en japansk immigrasjonsbølge. Han slo seg ned i Belém, hovedstaden i delstaten Pará. Her ble han venn med Gastão Gracie, en innflytelsesrik forretningsmann med skotsk opprinnelse som hjalp Maeda å etablere seg. Allerede 11. mars 1915 annonserte Maeda Brasils første jiu-jitsu-turnering i avisen Gazeta de Notícias — kampen fant sted i Teatro Carlos Gomes i Rio de Janeiro, med ti regler for konkurransen.

I 1917 overvar den 14 år gamle Carlos Gracie, Gastãos eldste sønn, en jiu-jitsu-demonstrasjon i Teatre da Paz i Belém og ble umiddelbart fascinert. Som takk for Gastãos hjelp begynte Maeda å undervise Carlos — via sin elev Jacintho Ferro — i sin kamptestede jiu-jitsu.

Maeda døde i Belém den 28. november 1941, men kunnskapen han etterlot seg levde videre gjennom familien Gracie, som skulle gjøre denne japanske kampkunsten til noe spesifikt brasiliansk, og til slutt til en global begivenhet.

Carlos Gracie, født 14. september 1902 i Belém, var den eldste av Gastãos sønner. Gastão-familien hadde skotsk opprinnelse — farfaren kom fra Paisley i Skottland og slo seg ned i Belém i 1901 etter å ha giftet seg med Cesarina Pessoa Vasconcellos. Etter å ha lært jiu-jitsu fra Maedas krets i Belém, flyttet familien til Rio de Janeiro i 1921. Der begynte Carlos å undervise sine yngre brødre: Oswaldo, Gastão Jr., George og den yngste, Hélio. I 1925 grunnla Carlos det opprinnelige Gracie Jiu-Jitsu-akademiet i Rio de Janeiro.

Carlos var mer enn en kampsportinstruktør. Han var en karismatisk skikkelse som utviklet en helhetlig livsfilosofi rundt jiu-jitsu. Han innførte «Gracie-dietten» og så på jiu-jitsu som et komplett livssystem. I 1924 vant Carlos sin første vale-tudo-kamp i Rio de Janeiro mot capoeirista Samuel — et vendepunkt som viste den unge familiens ambisjoner. Han var også kjent for de beryktede «Gracie Challenge» — offentlige utfordringer i avisannonser der han inviterte utøvere fra alle kampkunster til å teste seg.

Gracie-akademiet i Rio de Janeiro ble et sentrum for en ny tilnærming til kamp. Der tradisjonell judo la stor vekt på stående kast, begynte Gracie-stilen å fokusere stadig mer på bakkearbeidet. Lukket garde, kontroll fra montert posisjon, kvelninger og armlåser ble forfinet og systematisert. Filosofien var enkel men revolusjonær: en mindre og svakere person kunne beseire en større motstander ved å bruke teknikk og tålmodighet.

Men det var den yngste broren, Hélio, som i stor grad kom til å definere den tekniske utviklingen av det som i dag kjennes som brasiliansk jiu-jitsu.

Hélio Gracie, født 1. oktober 1913, var et fysisk skrøpelig barn. I årene etter at han som fjortenåring flyttet inn hos brødrene i Rio de Janeiro, satt han hovedsakelig og observerte undervisningen uten å få delta selv.

Så, i 1928, dukket Carlos ikke opp til en privattime. Hélio tilbød seg å ta over. Men han oppdaget raskt at mange teknikker var vanskelige for ham — han var liten og manglet styrke. I stedet for å gi opp begynte han å modifisere teknikkene, med stadig større vekt på hevstang og timing.

I 1931 beseiret Hélio bokseren Antonio Portugal — hans første store seier, som etablerte ham som familiens fremste fighter. I 1947 utfordret han til og med verdens tungvektsmester i boksing, Joe Louis, offentlig. Louis avslo.

Den 23. oktober 1951, foran 20 000 tilskuere i Maracanã-stadionet, møtte Hélio Masahiko Kimura — mannen mange anser som den største judoutøveren gjennom tidene. Kimura veide rundt 85 kilo mot Hélios 64. Kampen varte i 13 minutter før Kimura la Hélio i en revers skulderlås. Hélio nektet å gi seg. Kimura roterte armen til den brøt. Først da Carlos kastet inn håndkledet, ble kampen stoppet.

Fire år senere møtte Hélio sin kanskje mest brutale utfordring: en kamp mot sin tidligere elev Waldemar Santana. Santana var 26 år og 27 kilo tyngre, mens Hélio var 42. Kampen varte ufattelige 3 timer og 45 minutter — den lengste vale tudo-kampen noensinne.

Hélio døde 29. januar 2009, 95 år gammel. Hans filosofi — at motet til å gå inn i kampen er viktigere enn utfallet, at teknikk trumfer styrke — preger utøvere verden over den dag i dag.

I tiåret etter Hélios store kamper fortsatte BJJ å utvikle seg, men fortellingen handler ikke bare om familien Gracie. En av de mest betydningsfulle skikkelsene er Oswaldo Fadda.

Fadda ble født 15. januar 1921 og begynte å trene jiu-jitsu i 1937. Hans lærer var Luiz França, som hadde lært av Mitsuyo Maeda selv — parallelt med og uavhengig av Carlos Gracie.

I 1951 utfordret Fadda Gracie-akademiet offentlig: hans lag vant, blant annet takket være avanserte fotlåser. Hélio avfeide disse som «forstadsteknikker». Faddas arv lever videre — Nova União og GFTeam sporer sin opprinnelse tilbake til Fadda-linjen. I 2014 ble han posthumt tildelt det 10. grads røde beltet.

I 1967 ble Federação de Jiu-Jitsu da Guanabara opprettet i Rio de Janeiro — den første formelle organisasjonen for jiu-jitsu i Brasil. Hélio Gracie ble president, Carlos ledet det rådgivende rådet, og Carlson Gracie styrte den tekniske avdelingen. Gjennom 1960- og 1970-tallet spredte akademier seg utover Rio de Janeiro og São Paulo, og to skikkelser begynte å forme neste generasjon: Carlson Gracie og Rolls Gracie.

Carlson Gracie, født 13. august 1932, arvet familiens kampvilje men utviklet en helt annen tilnærming. Der Hélio stolte på forsvar og utholdenhet, var Carlson aggressiv, framoverlent og offensiv.

Carlsons akademi i Copacabana ble en smeltedigel der unge talenter fra alle sosiale lag utviklet seg. Herfra sprang det ut en generasjon som endret BJJ-verdenen: Murilo Bustamante, Ricardo Libório, Vitor «Shaolin» Ribeiro og mange flere. Da noen av disse elevene brøt ut på 1990-tallet, grunnla de Brazilian Top Team (BTT), American Top Team (ATT) og Nova União.

Carlson Gracie døde 1. februar 2006 i Chicago. Hans arv er den moderne BJJ-konkurransescenen: ideen om at jiu-jitsu krever atletisk forberedelse, taktisk planlegging og mental styrke.

Rolls Gracie, født 28. mars 1951, regnes av mange som det største talentet familien Gracie noensinne produserte. Der tidligere generasjoner holdt seg innenfor familiens egne tradisjoner, var Rolls en rastløs innovatør som krysstrénte med brytere, sambo-utøvere og judokas.

Som instruktør trente han neste generasjons stjerner — inkludert Rickson Gracie, Royler Gracie og Romero «Jacaré» Cavalcanti, grunnleggeren av Alliance.

Tragedien rammet 6. juni 1982. Rolls døde i en hangglider-ulykke ved bare 31 år. Hans arv lever gjennom filosofien han etablerte: at jiu-jitsu er sterkest når det er åpent, nysjerrig og villig til å utvikle seg.

Historien om BJJs spredning utenfor Brasil begynner med Rorion Gracie. I 1978 flyttet han til Sør-California med 2 000 dollar og en drøm om å gjøre familiens kampsport kjent. Han underviste i garasjen sin i Los Angeles og jobbet som statist i Hollywood. I 1980 initierte han «Gracie Challenge» i USA — åpne utfordringer som tiltrakk seg kjempere fra alle stilarter.

I 1989 åpnet det første offisielle Gracie Jiu-Jitsu-akademiet i Torrance, California — medgrunnlagt av brødrene Rickson og Royler. Garasjen hadde da allerede 130 elever og 80 på venteliste.

Royce Gracie, som veide bare 76 kilo, var bevisst valgt fordi han ikke var størst eller sterkest — den minste deltageren i turneringen. Den kvelden beseiret han tre motstandere via submission. Royce vant også UFC 2 og UFC 4. Plutselig var BJJ det hotteste temaet i kampkunstverdenen.

I 1994 tok det amerikanske forsvaret et historisk steg: US Army adopterte Gracie jiu-jitsu-teknikker, og identifiserte 36 grunnleggende teknikker som fundament for sitt nye håndgemengprogram. Parallelt bygde Rickson Gracie sin legendæriske karriere i Japan — han vant Vale Tudo Japan i 1994 og 1995, og headlinet Pride FCs første stevner. 1990-tallets UFC og Pride-æra forandret kampkunsten for alltid — BJJ var ikke lenger en hemmelighet, det var en nødvendighet.

Mens Rorion og Royce tok jiu-jitsu ut gjennom UFC, arbeidet Carlos Gracie Jr. med å gi sporten et organisatorisk rammeverk. I 1986 grunnla han Gracie Barra-akademiet, og i 2002 International Brazilian Jiu-Jitsu Federation — IBJJF.

Det årlige verdensmesterskapet — Mundials — ble sportens høydepunkt. Men sportifiseringen var ikke uten kontroverser. Noen kritikere mente at fokuset på poengkonkurranser fjernet BJJ fra sine røtter i selvforsvar.

Carlos Gracie Jr. vokste Gracie Barra til over 1 000 skoler på alle kontinenter. Hans motto — «Jiu-Jitsu for Everyone» — løftet sporten fra en brasiliansk familietradisjon til en global bevegelse. I 2008 tok sønnene Ryron og Rener Gracie digitaliseringen videre da de lanserte Gracie University og sitt Global Training Program — et online-system som gjorde det mulig å studere jiu-jitsu over internett for første gang.

De første tiårene av det nye årtusenet representerer BJJs gullalder. Høyest blant stjernene tronet Roger Gracie. Mellom 2004 og 2010 vant han ti IBJJF-verdensmesterskapstitler og ble den første til å vinne absolutt-divisjonen tre ganger.

Marcelo Garcia revolusjonerte det åpne gardespillet med sommerfuglgarde, single-leg X-garde og X-garde, og innførte en meta av konstant angrep fra undersiden.

Mens IBJJF konsoliderte den tradisjonelle gi-jiu-jitsuen, vokste no-gi-revolusjonen frem. Sentralt sto Eddie Bravo, som i 2003 beseiret Royler Gracie ved ADCC og deretter grunnla 10th Planet Jiu-Jitsu — et system bygget utelukkende for no-gi.

Danaher utviklet et komplett benlåssystem og samlet «Danaher Death Squad»: Gordon Ryan, Garry Tonon, Craig Jones, Nicky Ryan og Nick Rodriguez. Gruppen dominerte nærmest enhver no-gi-konkurranse. I 2022 splittet gruppen seg, og Danaher grunnla New Wave Jiu-Jitsu i Austin, Texas.

ADCC — grunnlagt i 1998 av Sheikh Tahnoun Bin Zayed Al Nahyan — vokste til den mest prestisjefylte no-gi-turneringen i verden.

BJJ i 2020-årene er en sport i rask transformasjon — større, rikere og mer mangfoldig enn noensinne. Mannen som i størst grad har definert æraen er Gordon Ryan, syvdobbelt ADCC-verdensmester.

Kvinnenes rolle i BJJ har vokst enormt. Gabi Garcia — nidobbelt verdensmester — har dominert i over et tiår.

Teknologisk har BJJ gjennomgått en stille revolusjon. Online instruksjonsvideoer — ledet an av BJJ Fanatics — har demokratisert tilgangen til verdenselitens kunnskap. En hvitbelte i Norge kan nå studere de samme systemene som Gordon Ryan bruker.

Fra sine røtter i japanske templer og brasilianske garasjer har kampen på bakken blitt en verdensomspennende bevegelse som forener millioner av utøvere i et fellesskap bygget på respekt, disiplin og en konstant jakt på teknisk perfeksjon. Historien om brasiliansk jiu-jitsu er langt fra ferdigskrevet.